EN NY ANBEFALING!!!
Dette er en utrolig sterk film som skildrer 3 ungdommers liv. Thomas som opplever at sin mor blir banket, og ønsker å beskytte sin lillebror. Thomas havner på ungdomshjem, og lillebroren i fosterhjem, uten at noen vil fortelle Thomas hvor han er. Og Thomas' største ønske er at de kan bli en 'normal', kjærlig og omsorgsfull familie.
Marianne har vært innenfor 'systemet' i mange år. Hun er tilbake på ungdomshjemmet, etter nok engang å ha ødelagt alt igjen. Marianne er en manipulerende, festlig (når hun får det som hun vil), og ustabil person. Hun er ødelagt av brutte løfter, svik og omsorgssvikt.
Og til slutt, Terje, som virker helt 'på jordet', men som en likevel bare blir helt 'betatt' av. Han virker som om han lever i sin egen verden, på en annen planet, men kommer med så mange kjappe, som blir til festlige, kommentarer i situasjonen de blir sagt i. Og en person man bare får lyst til å gi en skikkelig god klem, og si at alt vil bli bra, og vite at det blir det for hans del.
Dette er en film, fiksjon, ja jeg vet det. Men jeg mener at man ikke kan tenke sånn! Dette er faktisk virkeligheten for så utrolig mange barn og ungdommer! Vil du virkelig lukke øynene for at flere av dine medmennesker går rundt deg og har det vondt? Hvis du ser denne filmen og tenker at "jaja, det er bare film", så vil jeg faktisk påstå at du gjør det. Er vi for redde for å kanskje kunne bli glad i en "sånn en"? Er vi for redde for å gå ut av vår komfortable "boble" for å møte verden slik som den er flere steder? Er vi redde for at våre fordommer som vi har trodd på hele livet, skal vise seg å ikke stemme?
Det vi ser i denne filmen er rett å slett konsekvensene av mangel på kjærlighet, sunne rollefigurer, tillit og trygghet! Er vi villige til å gi det til mennesker som trenger det, eller har vi det best med å "passe våre egne saker"?
En ting som går igjen i store deler av filmen, er avvisning. Disse ungdommene har møtt så mange svik og brutte løfter, at de har satt opp en selvforsvaringsmur som heter avvisning, noe som bare viser hvor mye de skulle ønske at noen virkelig brydde seg. "Hvis en ikke slipper noen inn på seg, så slipper en å bli såret igjen.... tenker en" Men en vil heller aldri få noen virkelige venner av det....
Oppfordring til alle som leser dette: IKKE LUKK ØYNENE, BRY DERE!
Marianne har vært innenfor 'systemet' i mange år. Hun er tilbake på ungdomshjemmet, etter nok engang å ha ødelagt alt igjen. Marianne er en manipulerende, festlig (når hun får det som hun vil), og ustabil person. Hun er ødelagt av brutte løfter, svik og omsorgssvikt.
Og til slutt, Terje, som virker helt 'på jordet', men som en likevel bare blir helt 'betatt' av. Han virker som om han lever i sin egen verden, på en annen planet, men kommer med så mange kjappe, som blir til festlige, kommentarer i situasjonen de blir sagt i. Og en person man bare får lyst til å gi en skikkelig god klem, og si at alt vil bli bra, og vite at det blir det for hans del.
Dette er en film, fiksjon, ja jeg vet det. Men jeg mener at man ikke kan tenke sånn! Dette er faktisk virkeligheten for så utrolig mange barn og ungdommer! Vil du virkelig lukke øynene for at flere av dine medmennesker går rundt deg og har det vondt? Hvis du ser denne filmen og tenker at "jaja, det er bare film", så vil jeg faktisk påstå at du gjør det. Er vi for redde for å kanskje kunne bli glad i en "sånn en"? Er vi for redde for å gå ut av vår komfortable "boble" for å møte verden slik som den er flere steder? Er vi redde for at våre fordommer som vi har trodd på hele livet, skal vise seg å ikke stemme?
Det vi ser i denne filmen er rett å slett konsekvensene av mangel på kjærlighet, sunne rollefigurer, tillit og trygghet! Er vi villige til å gi det til mennesker som trenger det, eller har vi det best med å "passe våre egne saker"?
En ting som går igjen i store deler av filmen, er avvisning. Disse ungdommene har møtt så mange svik og brutte løfter, at de har satt opp en selvforsvaringsmur som heter avvisning, noe som bare viser hvor mye de skulle ønske at noen virkelig brydde seg. "Hvis en ikke slipper noen inn på seg, så slipper en å bli såret igjen.... tenker en" Men en vil heller aldri få noen virkelige venner av det....
Oppfordring til alle som leser dette: IKKE LUKK ØYNENE, BRY DERE!
Ragnhild B.
11.okt.2009 kl.14:05
Men desse folkå, ungdommar og voksne, de har bare et utrolig behov for kjærlighet, trygghet og omsorg.. og e ikkje d någe alle, uansett religion, alder, familie, utdannelse, osv, kan gi? om ikkje alt, så verfall någe.. me e skapt te denne jord, fått ansvar for å forvalta denne jordå, ta oss av de "minste" så Jesus seie - han e faktisk så radikal at han seie at alt d me gjør/ikkje gjør mot de minste, d gjør/ikkje gjør me og i mot han..vett kje koss d e med dg, men d svir verfall hos meg..
Folkens, me har et ansvar, samma kem du e..
Se denne filmen, og se "Engelen", så kan du få et lite innblikk i ka verden me faktisk leve i, og ka ansvar me har øvefor "sånne" - mennesker, hjelpesløse mennesker, forsvarsløse mennesker - alle rundt oss..
tora marie
11.okt.2009 kl.18:51